Å være gravid for første gang består for de fleste av mye forberedelser, lesing, legebesøk og millioner av velmente råd som forbereder deg på alt fra såre pupper, strekkmerker, kolikk til pumping og mangel på nattesøvn. Men en ting var i alle fall jeg helt uforbered på. Forandringen som skjedde i personligheten min.

«Hei! Jeg er Løvemamma, hyggelig å møte deg!»-sa personen som møtte meg i døren da vi kom hjem fra fødestuen i Paris (der vi bor). Hvem er du, tenkte jeg… og hva gjør du her? Vel det fant jeg tidsnok ut av. For Løvemamma, hun var visst kommet for å bli.

Som løver flest er hun sterk, sosial, leken og beskyttende. Hun har sin egen måte å gjøre ting på, og oppdrar ikke barna sine på den måten Giraffmamma, Hønemamma, Gjøkemamma,eller Tigermamma oppdrar sine barn på- selvom hun innimellom tenker at «hmmm… hadde vært praktisk å være gjøk nå, når Løveungen slenger potten veggimellom, så tisset spruter oppetter veggene. Så hadde noen andre enn henne måttet vaske tiss.»
Den gangen jeg virkelig fikk se Løvemamma for fullt, var da vi havnet på sykehus. Lillemann hadde gått ned i vekt etter at vi kom hjem fra fødestuen. Det likte ikke de franske legene, ikke i det hele tatt. Få timer etter kontrollen på helsetasjonen ble vi innlagt på sykehus. Jeg følte meg liten og veldig, veldig som en stor, mega «failure» og tuslet rundt etter leger og sykepleiere som tok hardt i meg og mine kjempesåre pupper. Det ble sent på kveld før vi endelig fikk et rom- og mannen ble sendt hjem.

Så var vi alene. Det aller frykteligste kom for en dag «La Norvégienne» (meg) lot ungen sove på magen. Skrekk og gru! Jada, det var det samme jeg tenkte selv, men til mitt forsvar så sov han aldri mer enn 6 minutter i strekk uten å sove på magen. Jeg tok tiden, så frustrert var jeg. Barnemishandling, sa legene. Jeg gråt og prøvde å forklare på mitt stotrende amatørfransk, om det en gang kan kalles det, så langt inn i ammetåke og søvnmangel som jeg var. «Barnemishandling» tordnet de igjen, «nå skal vi vise deg at han sover fint på ryggen». Så la de Lillemann i en seng som så mest ut som et stort bur, på ryggen, uten noe annet enn en pysj på. Han sovnet, der han lå- den lille uskyldige bylten min. Legen og sykepleieren hvisket seg imellom, og gikk ut av rommet. Fire minutter senere runger et vræl nedover koridoren, det er Lillemann som vræler og han er våken. Da sykepleieren kommer tilbake, jeg sto allerede over sengen og trøstet. Sykepleieren, gjentar prosessen. Denne lille runddansen holdt vi på med i ca. en time.

Ved midnatt bestemte lege og sykepleier at nå er det på tide å la ham skrike det ut (Ferbermetoden er høyt elsket og velansett her nede). Lillemann er under tre uker gammel. Frankrike er imot meg. Det er for sent å ringe mannen. Jeg er sliten. Jeg prøver å diskutere med dem, men fransken strekker ikke til. Lillemann skriker. Han er halvt italiener- og du har ikke hørt volum før du har spist middag hos en italiensk familie. Lillemann skriker, skriker, og skriker. Minuttene går. Jeg gråter, skjelver og er fryktelig kald. Lillemann skriker, han er blå, så lilla. Jeg hikster. Legen forteller meg at dette er det som skal til. Barn skal sove på ryggen, ellers dør de. Jeg hulker, tårene renner, legen vet jo best? Jeg vil i alle fall ikke at ungen skal dø. Jeg hører på ekspertene. Mammahjertet knuser bit for bit.

Så etter flere timer av dette. Etter at Lillemann er permanent lilla og har sovet tilsammen ca 12 minutter. (Stoppeklokken er det eneste som holder meg fra å bli gæærn.) Kommer Løvemamma. Med et brøl. Med klør. Med flekkende store, hvite, skremmende tenner. Ulikt noe Frankrike noen gang har sett. Løvemamma bykser inn i rommet. Løvemamma er sterk og sinna. Løvemmamma driter langt i at Franskfolka synes ditt og datt. Det eneste Løvemamma vet er at det de gjør ikke er riktig for hennes Løveunge. Sykepleierne må holde henne tilbake fysisk. Hun går til angrep på legen. Tre sykepleiere holder henne nede i en stol. Hun banner, hun sparker og hun klorer etter dem. -Så kommer de magiske ordene på perfekt fransk, helt ut av luften, med en autoritet som er vanskelig å misforstå:

«Jeg skal saksøke dere!»

Sykepleierne slipper taket, legen blir mer ydmyk. Plutselig tenker de nytt- hjertemonitor, det kan de sette på ham. Så legger de ham på magen med en hel masse ledninger på ham og han får sove. Løvemamma roer seg. Jeg hikster litt mindre, fremdeles skjelven setter jeg meg på sengen og bare ser på Løveungen min sove. -For med alt adrenalinet jeg har i kroppen er det helt klart at søvn er utelukket.

Takk og lov at jeg har Løvemamma. Hun er sterk, modig, uredd og lar ungen få gjøre en hel masse ting som jeg aldri ville latt ham. Hun tar seg av trussler på en måte jeg aldri ville klart. Hun lar seg ikke pille på nesen. Hun kommer frem når jeg føler at jeg ikke strekker til.

Jeg har nok sett henne litt før jeg ble mamma. Det var nok ikke meg som hadde mot til å ta kontakt med et forlag for å foreslå at de skulle gjøre meg til barnebokforfatter. -Men det er et annen historie.

Hvordan opplevde du å bli mamma? Endret personligheten din seg? Har du et indre mammadyr? Er du løve, høne eller kanskje tiger? Eller noen egenskaper som bare plutselig dukket opp da du ble mamma? Jeg var i alle fall helt uforberedt på disse sidene ved meg selv.

Klem,

:) Anne-Lise