Om mot og slik…

Det hender ganske ofte at jeg får spørsmål om hvordan jeg tør å gjøre forskjellige ting.

Flytte til USA alene som 20-åring. Gifte meg i utlandet. Flytte til Paris uten å kunne fransk. Føde i et fremmed land. Bli gründer. Kjøpe en gammel rønne av en butikk for så å fikse den opp (i Paris)

Nå er det ikke alle disse tingene som var fryktelig gjennomtenkt. Men de fleste var det.

Det er egentlig ikke noe magisk ved det, jeg er i bunn og grunn pinglete, det er en ting som gjør det enklere. Det er spørsmålet: kommer jeg til å angre om jeg ikke tar denne muligheten nå? Ordet «nå» er en viktig del av spørsmålet, mulighetene for å ta store valg kommer ikke på rekke og rad akkurat. Og dersom jeg tror jeg kommer til å angre, da har jeg jo ikke noe valg da… ikke mot, heller frykt for hva jeg kan gå glipp av 😉